Tilbake til oversikt

Min historie:
Aldri gi opp
Skrevet av: Kvinne, 19 år
Publisert

Illustrasjonsfoto: Vilde Adolfsen

Min historie:
Aldri gi opp
Skrevet av: Kvinne, 19 år
Publisert

Jeg kommer fra en liten by, hvor alle kjenner alle. For mange kan dette ha fordeler, fordi man føler at man hører til i et lite samfunn, og om du er akseptert i gjengen på skolen, så har du alt du trenger. Jeg falt på den motsatte siden av «en av de som var kul nok til å bli med i gjengen».

Helt fra jeg var liten, så har jeg alltid vært sjenert, og sa ikke så mye. Da jeg startet på barneskolen, forstod jeg ikke alt av hva det betydde å være anerkjent, så jeg fant meg noen venner og var med de. På denne tiden var alle venner med alle. Når vi ble eldre og bikket fjerde klasse, da begynte folk å få roller på skolen. Det ble «de populære», «nerdene», «de kule guttene», «de teite guttene», «de teite jentene». Noe jeg visste hele veien, var at jeg var ikke den eneste som ble stemplet på som «teit». Jeg hadde heldigvis tre andre jenter som jeg var veldig god venn med, men som også ble stemplet som «ukule». Ingen ville være med oss.

Jeg og hun ene gikk i samme klasse, og det første jeg husker var at en av guttene i klassen skulle telle antall jenter i klassen, og han tok med alle bortsett fra meg. Jeg var for stygg til å bli sett på som en jente. Senere fikk jeg kommentarer som sa at jeg måtte slanke meg når jeg ikke var overvektig i det hele tatt, at jeg måtte dusje selv om jeg dusjet om morgenen før jeg kom på skolen, at jeg måtte fikse ting og tang på ansiktet mitt – men det som gikk mest igjen, var at jeg var stygg og feit. Jeg fikk et syn på meg selv som stygg og feit og begynte i 5 klasse å overspise for å drukne dette. Selv om både jeg og de tre andre vennene mine ble behandlet på denne måten, så snakket vi ikke om det med hverandre. Alle gikk med det alene og alle ble behandlet dårlig, men ulikt.

Når sjette klasse kom, gjorde jeg en tabbe og stjal en sjokolade fra Mix sammen med lillesøsteren til bestevennen min. Dette gjorde at jeg mistet de vennene jeg allerede hadde, og hele trinnet gikk imot meg. De fant ut av dette fordi vi ble tatt av politiet da vi stjal sjokoladen. Alle gikk rundt og kalte meg tyv, truet meg, brukte det mot meg, fortalte meg at jeg fortjente å dø. Fra øyeblikket jeg kom på skolen, sto alle og stirra på meg og ropte tyv. Jeg ble helt knust. Jeg skulket skolen mye, jeg snakket ikke med noen om dette. I syvende klasse begynte det å bli fysisk. Jeg ble slått til i ansiktet av noen av guttene i klassen flere ganger, jeg ble dratt ned i skolegården og fikk ødelagt ryggsekk og ødelagt sjel. Folk så det, men ingen brydde seg og jeg ble mer og mer deprimert. Jeg fikk tilbake vennene mine, men jeg har aldri blitt behandlet verre. Jeg så aldri på det som mobbing på den tiden, jeg så på det som noe jeg fortjente. Jeg begynte å kutte meg og fikk trøblete forhold til mat (i form av perioder med overspising, perioder med sulting og sånn fortsatte det).

Det ble aldri bedre på ungdomsskolen, men jeg ble mye bedre til å snakke for meg og lot ikke alle ha så stor kontroll over meg. I 9 klasse fikk kontaktlæreren min vite at jeg selvskadet og jeg ble tatt inn til rektor hvor hun truet med å fortelle alt til foreldrene mine. Jeg ble veldig, veldig angstfull og fikk sterke selvmordstanker. Jeg hatet hver minste detalj på kroppen min, jeg hatet livssituasjonen min og jeg hatet alle rundt meg. Jeg ble veldig deprimert.

Videregående kom og alle vennene mine hadde flyttet bort fra den lille byen og jeg ble igjen helt for meg selv. Jeg startet i en klasse jeg visste hvem absolutt alle var, men ingen snakket til meg. Jeg ble totalt ekskludert og jeg fikk stygge blikk, folk lo av meg, tok bilder av meg, baksnakket meg og jeg var helt totalt alene. Jeg ble veldig ensom og selvskadingen tok stor kontroll i livet mitt, fram til jeg endelig fikk flytte selv.

Året etter jeg hadde flyttet og bikket 18 år, skjedde det store forandringer i livet mitt. Livet mitt sosialt var veldig bra og jeg elsket alle vennene mine, jeg elsket klassen min og alt var egentlig bra – men jeg hadde fortsatt trøblete forhold til mat og jeg hatet meg selv like mye, om ikke mer. Etter alle periodene med slemme mennesker rundt meg gikk over, så gikk det mer inn på meg og jeg ble dypt, dypt deprimert. Jeg startet med dop, alkohol og fikk sterke selvmordstanker, og endte opp med å ta min første overdose, mitt første ordentlige selvmordsforsøk. Jeg fortalte det ikke til noen, dette var ikke et rop om hjelp, for jeg hadde ikke tro på at det var hjelp å rope om. Likevel fikk jeg det ikke til, jeg ble oppdaget neddopet og endte opp på akutten, så psykiatrien og var godt over et halvt år inne i psykiatrisk avdeling, hvor jeg fant ut at jeg har bipolar lidelse type 2.

Dette kom som et stort sjokk, men etter å ha nådd bunnen, har ting båre gått oppover og jeg kjenner jeg er glad for å ha kommet meg ned på bunn for jeg har fått så mye erfaring ut i fra det. Jeg har en kronisk diagnose, jeg må gå på medisiner til den dagen jeg ikke lever mer. Jeg har fortsatt helt forferdelige dager, men jeg ser på livet med så mye mer lys nå. Jeg prøver å gjøre ting som er bra for min egen kropp i form av trening, sunn mat og meditering. Jeg sliter fortsatt med mye, og skal starte opp på psykolog igjen, men alle selvmordstankene er borte, og jeg har vært ren fra selvskading i 9 måneder.

Mitt råd til andre mennesker er å virkelig ikke gi opp. Jeg gikk gjennom helvete med selvmorstanker og seriøse selvskadings-problemer i så mange år, og jeg trodde det var umulig for meg å komme meg på beina igjen. Jeg har fortsatt arbeid å gjøre, men den beste medisinen er den du gir deg selv. Måten man behandler seg selv på har en så stor effekt. Jeg går på medisiner jeg får av legen, men det er mye man må gjøre selv også.

Noen tips å starte med, er å finne noe som interesserer deg. Når jeg var på mitt laveste punkt, fant jeg ikke interesse i noe. Alt var svart, men så tvang jeg meg selv til å hente en penn og et papir, og skrev ned ting som gjorde meg glad. Etter hvert begynte jeg å drikke mer vann for å holde meg hydrert, jeg begynte å spise mer (ikke overspise, men mye mer sunt og variert), jeg bestemte meg for å være en time i naturen hver eneste dag, bare for å la den positive energien fra alle plantene (trærne, gresset og blomstene) synke inn i sjela mi. Jeg skaffet meg rutiner i hverdagen min. Så smått kan det starte, og så kan man bygge ting på etter hvert som det passer seg med ting som er bra for deg.

Når jeg var på bunnen, hadde jeg ikke en gang energi til å gå på do for å tisse. Jeg endte opp med å tisse på meg i senge flere ganger fordi jeg ikke brydde meg noen ting. Jeg klarte ikke bry meg, men nå går jeg en time ute i naturen hver dag, jeg har blitt veganer, noe som har forandret livet mitt, jeg har startet på universitetet, jeg har begynt med meditasjon og mindfullness, jeg går på treningsstudio. Jeg kan alltid bli bedre, men foreløpig er dette nok for meg og jeg er mer enn glad for det.

ALDRI gi opp!

Send inn din historie ›

Legg igjen kommentar

  • (will not be published)

*Reklameinnlegg og/eller støtende kommentarer aksepteres ikke og vil umiddelbart slettes.