Tilbake til oversikt

Min historie:
Annerledes og ikke perfekt
Skrevet av: Kvinne, 18 år
Publisert

Illustrasjonsfoto: Christoffer Johannessen

Min historie:
Annerledes og ikke perfekt
Skrevet av: Kvinne, 18 år
Publisert

Jeg bor i ei bygd;
ei lita bygd der rykter går veldig fort når folk får høre ett. Alle forventer at familien min skal være perfekt. Gjennom alle årstidene har familien min alltid vært kjent som glade, snille, hjelpsomme, atletiske, gode i alle fag, gode sangere og mye mer. Alt som er det perfekte. Jeg sliter mye med meg selv på grunn av dette. Jeg er ikke atletisk i det hele tatt, er ikke flink til å synge, var aldri naturlig flink i alle fag på skolen som familien min. Jeg måtte jobbe hardt for å klare å bli bare halvparten så god. Folk fra bygda som kjenner familien min sier til meg at jeg må gå og være akkurat som alle de andre i familien, jeg må være perfekt. På grunn av dette sliter jeg ekstremt mye med meg selv.

I tillegg til presset fra bygda, så har jeg bare endt opp i dårlige klasser. Den første klassen hadde jeg gjennom hele barne- og ungdomsskolen. De var snille mot meg mesteparten av tida, men så på meg som rar. Etter hvert som årene gikk anså de meg som rarere og rarere, og begynte å unngå meg. På videregående hadde jeg håp om at det ville bli bedre siden det var en helt ny klasse. Men det viste seg at de også syntes jeg var rar og unngikk meg. De var aldri noe særlig greie med meg og brydde seg ikke i det hele tatt. Det første halvåret prøvde jeg å få dem til å like meg, men det var nytteløst. Nå er jeg i slutten av andre året på videregående med samme klasse som i fjor og det er blitt verre. Jeg har fått hatefulle blikk når jeg har gått inn i klasserommet, blitt sagt mye stygt til og de unngår meg. Heldigvis har jeg fått søke på en ny skole der jeg kan starte på nytt. Jeg håper jeg kommer inn der så jeg slipper den klassen jeg går i nå og kan få det bedre.

Jeg har et syndrom.
Jeg vil ikke fortelle hvilket siden det er noe jeg helst ikke vil snakke om, men det er et psykososialt syndrom som gjør at jeg oppfører meg litt annerledes og har ekstrem frykt for å være med fremmede. Jeg kan misforstå mye og gjøre meg selv misforstått, ha problemer med å forstå ting og er veldig klønete – noe jeg skammer meg over fordi de fleste har sagt til meg at å være klønete er en dårlig ting. Det blir alltid situasjoner der jeg kløner meg helt ut og folk ler av meg. Mange gir meg ikke en sjanse fordi de tror jeg er usosial og vil være alene hele tiden. Men det er feil. Egentlig er jeg ganske sosial og liker ikke å være alene unntatt de gangene jeg har det vanskelig og bare må ha alenetid. Syndromet gir flere ulemper som folk ikke liker, noe som gjør at jeg ikke tør å ta kontakt med fremmede med mindre jeg er helt nødt. Derfor trekker jeg meg unna og kan virke usosial.

Noen ganger har ikke folk brydd seg om meg i periodene jeg har det tungt og trenger trøst.  I stedet har de kommet med stygge ting om meg og dette er noe av hva som har ødelagt meg. Hele livet mitt har folk knust meg, jeg har opplevd å ha det vondt og har villet gi opp. Jeg er veldig nedenfor og trist, men har ikke fått hjelp av psykolog eller lege fordi jeg har vært for redd til å søke hjelp. Det kan bare gjøre ting verre og jeg kan gjøre skam på familien min hvis bygda finner det ut. Jeg er ikke lenger perfekt. Familiens gode rykte om å være perfekte er
ødelagt.

Likevel ser jeg håp i alt dette.
Jeg vet ennå ikke hva jeg skal gjøre med bygda, men kanskje jeg flytter vekk til et større sted der ryktene ikke går så fort. På den nye skolen kan jeg få nye venner som kan ta vare på meg og jeg kan få mer hjelp med syndromet mitt. Etter det første halvåret på videregående fikk jeg nettvenner. De er noen helt fantastiske venner, de støtter meg gjennom så mye og gir ikke opp. Jeg ville aldri klart meg uten dem og de klarer alltid å muntre meg opp. Selv om jeg er er trist og har det veldig vondt, klarer de alltid å få meg til å føle meg verdsatt.

Hvis dere har en sykdom, et syndrom eller noe som gjør dere annerledes der folk dømmer og behandler dere dårlig for det: ikke hør på dem. De er ikke verdt det, de tror bare at du er noe de ikke burde bry seg med fordi du er annerledes. Men det er helt feil! Alle er unike på hver sin måte! Husk på at det er ikke noe galt med dere, dere har det bare litt vanskeligere enn andre og de burde lære seg å forstå det. Jeg ønsker alle som leser dette og har det lignende lykke til, fortsett å kjemp videre, dere er verdifulle på hver deres måte.

Send inn din historie ›

Legg igjen kommentar

  • (will not be published)

*Reklameinnlegg og/eller støtende kommentarer aksepteres ikke og vil umiddelbart slettes.