Tilbake til oversikt

Min historie:
Den lille jenta i meg har fortsatt håp
Skrevet av: Kvinne, 25 år
Publisert

Illustrasjonsfoto: Vilde Adolfsen

Min historie:
Den lille jenta i meg har fortsatt håp
Skrevet av: Kvinne, 25 år
Publisert

Jeg var knappe 6 år gammel.
Sommeren før jeg skulle begynne på skolen var kanskje tankene om meg selv bedre før dette. Men kanskje var tanken om at jeg var annerledes plantet allerede før den tid. For det var dét jeg var; annerledes. Jeg hadde allerede i denne alderen begynt å regulere angsten min med aktive tvangshandlinger i hverdagen: berøre alle kanter på inventar, dører og karmer. Hvert hjørne i et rom. Angsten dempet seg, men ikke lenge. Jeg gråt. Hvor mange ganger måtte jeg ta på hjørnet i soverommet før jeg kunne få ro og sove?

Som tenåring ble ting stadig vanskeligere.
Da jeg ble eldre ble angsten – selve mørket inne i meg – sterkere. Svartere. Som åpne hull man kan falle ned i. Jeg kom tidlig i puberteten; følelsene var hulter til bulter inni meg. Relasjonene i livet mitt var stadig utrygge. Jeg opplevde de voksne i hjemmet mitt som uforutsigbare og med mangel på selvregulering.  Vi hadde gode dager, øyeblikk og stunder likevel. Kjærlighet og konflikt lå tett i tett. Tvangen, selvbildet og nye relasjoner gjorde livet verre.

Hjemme følte jeg meg usynlig og i veien.
Jeg hadde i tillegg dårlig forhold til min far som bodde et annet sted. Jeg følte meg rett og slett null verdt. Jeg begynte å skade meg selv, noe som gjorde alt forferdelig mye verre for meg og mitt bilde av meg selv. Hatet mot meg selv vokste seg stort og uhåndterlig. Jeg ble stadig mer kreativ i måten å behandle meg selv; jeg begynte å røyke og drikke alkohol i helgene. Jeg behandlet meg selv som dritt.

Da jeg ble voksen fant jeg en mann på akuttpsykiatrisk avdeling.
Lite heldig, med andre ord. Han ble min største kjærlighet og fiende, og jeg giftet meg tidlig. Jeg hadde fremdeles ikke gitt opp håpet om at livet skulle bli bedre og at «det lille barnet» i meg skulle føle seg trygg. På et vis var jeg fortsatt 6 år gammel. Forholdet ble av det stormfulle slaget, men med gode stunder også. Som med familien. Men fotsporene denne kjærligheten satte i meg gjorde at vi har kontakt den dag i dag, men som fraskilte.

Da jeg bikket 25 og et halvt var det et nytt kapittel i livet.
Ny mann, nytt liv, nytt hus. Ny meg? Barnet i meg hadde fortsatt drømmer. Håp. Behov om trygghet og forståelse. Jeg gikk ikke i behandling lenger, som jeg i tidligere år hadde gjort. Resultatet ble klart; Antidepressiva, flukt fra meg selv (nok en gang), vonde tanker om livet og dets mening. Mange tragedier i livet forårsaket dette resultatet. Jeg hadde nå mistet retningen totalt. Meg selv. Fotfestet.

Men drømmen min har jeg fortsatt; en fantasi. Det trygge «lille barnet». Håp. Det kan ingen ta ifra meg.

Send inn din historie ›

Legg igjen kommentar

  • (will not be published)

*Reklameinnlegg og/eller støtende kommentarer aksepteres ikke og vil umiddelbart slettes.