Tilbake til oversikt

Min historie:
Du fortjener å være lykkelig
Skrevet av: Jente, 15 år
Publisert

Illustrasjonsfoto: Christoffer Johannessen

Min historie:
Du fortjener å være lykkelig
Skrevet av: Jente, 15 år
Publisert

Jeg hadde ingen grunn til å bli deprimert igjen.
Jeg hadde aldri blitt mobbet, trakassert, utsatt for overgrep eller mistet noen. Jeg fikk gode karakterer, og jeg var i en vennegjeng. Man kunne sagt jeg hadde ett perfekt liv. Ingen mørke skyer, ingen onde tanker, og alt var en dans på roser, men det var ikke det. Jeg flyttet til en ny by rett før jeg skulle starte på barneskolen, uten noen bekjente. Når jeg tenker tilbake på første klasse, syns jeg synd på alle som møtte meg. Så sær og rar jeg var. Jeg krevde oppmerksomhet, var klengete og snakket rart. I andre så begynte alle i klassen å bli venner med hverandre, mens jeg bare var der. Sannsynligvis prøvde folk å være med meg, men jeg gjorde det ikke enkelt for dem. Det endte med at jeg var mye alene. Når læreren spurte hva vi gjorde i friminuttene, løy jeg eller unngikk jeg spørsmålene. Et friminutt husker jeg at jeg løp med hodet først inn i veggen og sa jeg ville dø. Hun som satt med meg ble livredd, og hun snakket med en lærer. En annen gang prøvde jeg å brekke min egen arm (jeg feilet, heldigvis), en annen gang løp jeg etter folk fordi at jeg ville ha dem som venner, og datt og slo armen. Jeg følte meg så stolt da jeg kom på skolen dagen etter med hånden i en kaste. Kanskje folk ville like meg.

Jeg husker ikke så mye fra barneskolen, ikke egentlig.
Når jeg spør mine nåværende bestevenner, sier de at de husker meg som en som ofte gikk alene, en som bet på lillefingeren for å blø, eller som alltid fulgte etter folk. I tredje fikk jeg et vennskapssmykke i et Julia blad, og ga den desperat til en jente i klassen, som fortumlet tok den i mot. Jeg gjorde mye for oppmerksomhet og anerkjennelse. Når jeg tenker tilbake, tror jeg at jeg følte meg ensom. Jeg ville fantasere om at jeg skadet meg, og se for meg at folk besøkte meg på sykehuset, bare for å vite at folk brydde seg. I virkeligheten, ville jeg oppføre meg som en galning på bursdager, eller la folk dytte meg ned fra hauger med hodet først om vinteren som en lek. Jeg ville slåss med klassekameratene mine om vinteren, og snakke lenge om hvordan jeg «nesten fikk en fot i hodet» på fotballbanen. Jeg greide aldri å uttrykke meg godt sosialt, alt ble bare… rart. I gymmen ville jeg gråte om jeg ikke greide å ta i mot en ball i håndball, fordi at jeg var redd jeg skuffet laget. Jeg unngikk å bli mobbet, i alle fall åpenlyst. Jeg vet ikke om jeg ble utestengt, eller om det foregikk baksnakking. Jeg antar jeg ble sett på som en stakkars jente, og en som folk ikke turte å gjøre trist.

I slutten av sjette startet en ny epoke hvor jeg var deprimert.
Jeg innså rundt der at jeg var bifil, og jeg hadde nettopp kranglet med bestevenninnen min (hun var vel egentlig min eneste egentlige venn på barneskolen, og noen gutter) og jeg følte meg veldig apatisk hele tiden. Jeg tror egentlig jeg følte meg apatisk og deppa store deler av barneskolen, men jeg husker spesifikt at det var slik i slutten av sjette. Sommerferien startet, og jeg brukte tiden min på datamaskinen. Jeg husker svært godt øyeblikket livet mitt tok en vending. Jeg var på goSupermodel og gratulerte en som hadde blitt moderator, da jeg kunne sverge på at noen slo meg hardt i magen. Jeg kom på at jeg en gang hadde sendt en aggressiv melding til en som hadde sendt meg reklame noen år tidligere. Jeg hadde dårlig samvittighet for det i flere uker. Når det endelig gikk over, fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg hadde sagt at den tegningen var min, og når det gikk over fikk jeg dårlig samvittighet over en ny bagatell. Syklusen ble hyppigere, og jeg fikk dårlig samvittighet for en ny ting per dag omtrent. Det fortsatte slik. Sommerferien til åttende klasse ble alt utrolig ille. Jeg hadde dårlig samvittighet for alt jeg tenkte. Tanker om at jeg kom til å skade meg selv eller drepe meg selv tvang seg fram i hodet mitt, og jeg ble så redd. Tilslutt endte det med at jeg dro til psykolog. Tydeligvis var jeg der åtte ganger, og hun sa jeg grenset til mild depresjon. Noe som fikk meg til å føle meg så… dum, fordi jeg trodde virkelig at det var verre enn det, men siden det var på slutten av ‘depresjonen’ min, var det ikke ille, og jeg kan ha løyet en del.

Åttende gikk strålende.
Jeg hadde venner. Fantastiske venner, og strålende karakterer. Jeg var for en gangs skyld lykkelig. Men så kom sommeren, og alle gode følelser forsvant. I starten av august ble jeg utrolig kvalm og kastet opp, og etter det sluttet jeg å spise ordentlig av frykt for kvalmen. Oftere og oftere ble det lille jeg spiste til middag min første matbit i løpet av dagen, eller så var det småspisingen. Ensomheten krøp tilbake, og jeg ble apatisk. Jeg tror det var derfor jeg nærmest ønsket depresjonen tilbake. Jeg googlet det, det viser seg at folk som har slitt med depresjon føler seg ikke som seg selv uten den. Jeg velger å tro at det var en blanding av det, og apatien. Så, om du har følt det slik før, om du har ønsket deg depresjonen tilbake, er det muligens derfor. Følelsene mine var så nedslitte innen da, empatien min var drenert, jeg følte ikke noe lenger. Så klart, jeg gråt oftere, men jeg følte meg sjeldent trist. Mer eller mindre så satt jeg isolert i et rom inni min egen hjerne og hadde ikke kontroll på meg selv lenger. Reaksjonene var ikke lenger mine, det var mer kroppen min som reagerte slik den skulle gjort om jeg var normal. Men jeg smilte sjeldnere, lo sjeldnere, gråt oftere, oppførte meg oftere irritert, sur og hadde et konstant umotivert ansikt. Jeg hadde null motivasjon for skole, men overarbeidet fortsatt. Jeg greide på mirakuløst vis å holde karakterene oppe, men jeg mistenker at det er en del pga. sympati. Vennene mine har jeg skjøvet unna, jeg vil ikke dra dem ned med meg. Jeg orker heller ikke å være sosial. Når jeg får meldinger, ignorerer jeg dem om jeg kan, når noen ringer håper jeg de legger på fort, når jeg er ute med folk vil jeg hjem fortest mulig. Det eneste jeg egentlig vil, er å sitte i mørket på rommet foran en dataskjerm, eller foran TV-skjermen. Seriene er det eneste som gir meg noen form for lykke her i verden.

Jeg overanalyserer alt.
En del av meg er overbevist om at alt er ok med meg, og alt egentlig kun er skuespill fordi at jeg vil ha oppmerksomhet fra favorittlæreren min, fordi overalt så virker det som om alle har det verre enn dumme, lille meg. Hver eneste handling jeg gjør, alt jeg sier, hvert ord jeg skriver, hvert plagg jeg tar på overanalyserer jeg. «Gjør jeg dette kun for å late som om jeg er deppa?» spør jeg meg selv flere ganger daglig, og det er slitsomt å føle at alt er et skuespill. Det føles som om mine problemene ikke er ekte, eller når jeg faktisk føler noe, skylder jeg på at «det er sikkert pga. det er fem dager til min neste menstruasjon, er bare hormoner»

Jeg lurer på om det er slik livet mitt kommer til å bli.
Korte perioder med lykke, lange perioder med ulykkelighet. «Du er bare femten, du vet ingenting om livet, vennen,» sier stemmen i hodet, «du er bare en oppmerksomhetssyk liten unge, bortskjemt som faen og du har et perfekt liv,» og til tross for at jeg aldri har blitt mobbet, så føles det som om jeg har mobbet meg selv hele livet. Og jeg er utrolig sliten, men jeg kommer ikke til å slutte å kjempe, selv om akkurat nå er jeg for sliten, skal jeg kjempe for å få tilbake lykken en gang for alle.

Om du føler deg slik som meg, så beklager jeg. Du fortjener det ikke, og jeg håper du får det bedre. Jeg tror på at du kan vinne denne kampen, og om du føler deg alene, så husk at det alltid er noen du kan snakke med, og det er alltid folk som kan hjelpe deg. Jeg vil at du skal være lykkelig, og du fortjener å være lykkelig.

Send inn din historie ›

2 Kommentarer til “Du fortjener å være lykkelig”

Legg igjen kommentar

  • (will not be published)

*Reklameinnlegg og/eller støtende kommentarer aksepteres ikke og vil umiddelbart slettes.