Tilbake til oversikt

Min historie:
Hvordan er det å leve med psykisk syk mor?
Skrevet av: Jente, 19 år
Publisert

Illustrasjonsfoto: Christoffer Johannessen

Min historie:
Hvordan er det å leve med psykisk syk mor?
Skrevet av: Jente, 19 år
Publisert

Vi har alle sammen en mamma om vi vil det eller ei.
En mamma som de fleste av oss elsker og ville gjort alt for, mens andre kanskje ikke helt kommer helt overens med mammaen sin. Vi kan ikke selv bestemme hvem vi får som mamma, men må godta den vi får. De aller fleste av oss får en fantastisk mamma inkludert meg. En mamma som vil gjør alt i sin makt for at jeg skal ha det bra. Det er bare en ekstra ting med min mamma. Hun er psykisk syk.

Å leve i uvitenhet er noe jeg har gjort mesteparten av livet. Hva er det neste som skjer? Jeg har lært å leve hver dag. Du vet aldri hva som skjer eller hvor lenge du har den personen du er glad i.

Jeg vokste opp sammen med to søstre.
En tvillingsøster og en lillesøster. Samtidig hadde jeg verdens beste pappa. Jeg merket ikke så mye at mammaen min var annerledes. Hun var en veldig stresset person og kunne fort kjefte og komme litt ut av kontroll, men hun gikk aldri fysisk mot meg eller mine søsken. Jeg trodde det var normalt og ha en mamma som lå mesteparten av dagene inne på rommet og strevde med å puste. Jeg vet ikke om dere noen gang har sett en person som får angst anfall? Det er ikke hyggelig, i alle fall ikke om du ikke vet hva du skal gjøre eller si.

Det var ikke noe mer enn at mamma pleide å ligge inne på rommet å hive etter pusten, noen ganger kunne hun skrike og bråke, men som jeg nevnte tidligere hadde jeg verdens beste pappa som var flink til å skjerme oss fra det verste. Stakkars mann, han kan ikke ha hatt det godt.

Det var en fin vårdag,
husker ikke helt hva tid det var, men det var varmt nok til at jeg og tvillingsøsteren min kunne gå hjem uten jakke. Dette var dagen som skulle sette store stor hos meg og søsteren min. Dagen som skulle forandre alt. Vi er seks år gamle og går hjem alene fra SFO. På vei hjem var det mange lekeplasser. Vi stoppet med hver eneste lekeplass for å leke. Vi pleide ofte og få kjeft for vi brukte å lang tid hjem, men alle tåler litt kjeft så lenge vi får leke? Det var i alle fall det vi tenkte.

Da vi svinger glade og fornøyde inn i gata ser vi at mormor og morfar står parkert i gården. Jeg kjenner hjerte hoppe over et slag. Vi stopper opp har helst ikke lyst å se det vi nå står og ser på. Morfar drar mammaen vår, den snille, gode mammaen vår inn i bilen. Hun skriker og hyler, navnene våre skjærer gjennom oss. Som en mamma som innser at hun kommer til å miste barna sine. Morfar sier ikke stort til oss, får henne inn i bilen og kjører fort bort. Vi står sammen. Et øyeblikk som kan virke så ufattelig lenge. Verdens beste mormor kommer løpende bort mot oss. Det var ikke meningen vi skulle se dette. Snille, gode mormor følger oss inn lager mat og holder rundt oss. Mens bildene forsetter og trille i hodet.

Senere på kvelden kommer far hjem med lillesøsteren vår. Hun forstår lite, men hun forstår at moren vår er borte. Jeg springer å gjemmer meg i skapet og håper det bare er en ond drøm. Dette var første gang hun ble tvangsinnlagt på psykiatrisk.

Dagen etter er det en ny dag, en ny skoledag og livet forsetter videre.
Tiden går og vi ser ikke noe til henne. Vi begynner å akseptere at vi kanskje ikke kommer til å se henne på en stund. Men etter hvert får vi komme å besøke henne, men hun er så neddopet på medisiner at vi knapt kjenner henne igjen. Vi forsetter å leve livet videre. Skole, venner og turn. Vi tenker ikke så mye mer på det. Etter dette gikk det flere år, mor var inn og ut av psykiatrisk. Når hun kom ut hadde hun gått på så sterke medisiner at hun husket lite. Vi la oss til en vane om å sjekke om tannkosten hennes var hjemme. Var den hjemme kunne vi være så heldige å ha henne en dag. En dag med latter, glede og omsorg fra mammaen vi var så glad i.

Det var mye sinne, sjalusi og hat. Vi var sjalu på hvem av søstrene som fikk tilbringe mest tid sammen med en frisk mamma. Det gjorde ikke akkurat situasjonen så veldig mye bedre.

Da jeg var 10 år var den siste dråpen kommet for vår snille far.
Han orket ikke mer. Alle disse årene med slit, han så ingen annen utvei enn å flytte vekk fra kaoset til ny plass hvor vi skulle starte på nytt. Året fra jeg var 10-11 år hadde vi knapt kontakt med henne. Når vi skulle til henne hadde hun fått en angst anfall og kunne ikke ha oss på besøk. Skuffelse på skuffelse.
Samme året hadde far truffet en ny kvinne og vi bestemte oss for å flytte tilbake til hjembyen. Dette gjorde den store forandringen. Jeg var 12 år gammel hadde egentlig aldri hatt et spesielt forhold til denne kvinnen som dro fra meg, skuffet meg og såret meg. Mammaen min. Men nå skulle hun bli min bestevenn. Hun var ikke frisk, hun hadde sine anfall av og til. Anfall som fikk meg til å gråte og gjemme meg. Anfall som fikk meg til å ønske at jeg hadde vært født i en annen familie. Men det gikk, og det ble bedre.

Å leve med en psykisk syk mor er å leve i uvitenhet.
Skuffelse, sinne, hat og frustrasjon er sentrale begrep. Den dag i dag er mamma «nesten frisk», hvis det er noe som heter det. Hun har i alle fall lært seg å leve med sykdommen. Jeg synes hun er kjempe flink. Hun mente aldri å såre oss, hun ville bare vårt beste. Det har vært en utrolig vanskelig barndom. Hadde det ikke vært for den fantastisk familien min, så er jeg ikke sikkert på hvor vi søstre hadde endt opp. Tanter og onkler som rakk ut en hjelpende hånd når det ble for mye for pappa. Besteforeldre som hadde en armkrok og klatre inn i når det ble for høylytt rundt ørene våre.

Å leve med en psykisk mor er krevende, og gjør noe med deg som person. Situasjoner som gjør deg sterkere. Å bli voksen i en alder av 6 år er ikke noe man skal, men slik ble det. Hadde det ikke vært for jeg lever med en psykisk syk mor hadde jeg aldri vært meg.

Så det er vel noe positivt i det?

Send inn din historie ›

En Kommentar til “Hvordan er det å leve med psykisk syk mor?”

Legg igjen kommentar

  • (will not be published)

*Reklameinnlegg og/eller støtende kommentarer aksepteres ikke og vil umiddelbart slettes.