Tilbake til oversikt

Min historie:
Ingen visste at hun ble klasset på under elev-samtalen
Skrevet av: Kvinne, 24
Publisert

Illustrasjonsfoto: Christoffer Johannessen

Min historie:
Ingen visste at hun ble klasset på under elev-samtalen
Skrevet av: Kvinne, 24
Publisert

I 2009 begynte hun andre året på videregående.
Hun var uthvilt etter et år fri fra skolen. Hun jobbet, det var lettere. Hun hadde slitt mye psykisk i flere
år allerede, men hun hadde endelig klart å bekjempe selvskadingen, og sårene hennes hadde blitt til arr. Hun var fylt 18, hun var blitt voksen og flinkere til å takle sine egne utfordringer.

Det hun trodde skulle bli et bra skoleår, med ny, frisk motivasjon og nye mennesker rundt seg, skulle vise seg å bli hennes verste, ikke bare skoleår, men de verste årene i hennes liv.

Hun fikk kontaktlæreren hun ønsket seg. Han kule. Han som var litt som oss ungdommene, han som alle likte – inkludert henne. Han kjente til henne fra før av. Han var med på møtet året før der det ble avgjort at
hun skulle sette utdanningen på pause. Han visste at hun slet. Det var en prisverdig trygghet for henne.

Tryggheten varte ikke lenge.
Bare dager etter skolestart skulle det vise seg at læreren hennes ikke bare ville være læreren hennes. Han sendte henne stadig tekstmeldinger, og meldinger på sosiale medier. Meldingene var perverse, og ordene som ble brukt gjør henne fremdeles uvel.

August var over, og det var blitt høst. Hun hadde, på sin egne snille måte, prøvd å gi uttrykk for at hun ikke
ville dette. Hun kunne banket i bordet og sagt «NEI!», men det var det vanskeligste hun kunne gjøre. Hun turte ikke. I frykt for karakterene sine og for skoleåret videre, men mest av alt i frykt for avvisning. Isteden hadde hun funnet frem barberbladene sine og straffet den som fortjente det mest – henne selv.

Det var 28 september,
og hun hadde sovet minimalt den siste måneden. Hun bodde på en liten øy på denne tiden, men tilfeldigvis denne høstkvelden var hun på fastlandet for å handle kontantkort. Læreren hennes sendte henne en tekstmelding der han spurte om de skulle treffes. Han var rett borti gata. Hun ble redd, men sa så klart ja. Alt sto jo på spill. Tenk om han gjorde henne vondt om hun avviste han. Hun satt meg inn i bilen hans. Hjertet hamret, hun svettet i hendene og alt hun ønsket var at mamma skulle komme å hjelpe henne.

Tre kvarter senere kjørte han henne til fergen. Hun sprang inn på toalettet og kastet opp. Maskaraen fløyt i hele ansiktet. Hvorfor så han ikke at hun gråt? Hun sov ikke den natten.

Hun kom for sent på skolen flere ganger i uken og sov i timen nesten daglig.
Så klart fikk hun både tilsnakk og kjeft. Hun hadde dårlig atferd. Ingen visste jo at hun ble klasset på under elev-samtalen, og hun gikk jo tross alt ut av timen når det passet henne. Hun måtte jo straffe seg selv. Hun måtte kutte seg. Dypt.

Hun kunne ikke holde på hemmeligheten sin lengre. I starten var hun ganske åpen om tekstmeldingene til vennene sine. Men hun forstod ikke alvoret før det faktisk var for sent.

Hun fortalte alt til helsesøster på skolen.
Hun som hadde hjulpet henne gjennom skolehverdagen tidligere. Hun nevnte ikke navn. Men av en merkelig grunn (…) hadde hun forstått hvem det var. Tekstmeldingene fortsatte.

Helsesøsteren kunne ikke holde på hemmeligheten hennes alene. Hun fortalte det til sin gode venn og kollega, med hennes tillatelse. Hun hatet han litt. Hun var sint fordi en ukjent mann skulle blande seg i hennes privatliv. Ikke visste hun at dette var starten på et enda større helvete. Heller visste hun ikke at det var disse to som ville holde henne oppe når alt var som verst.

I ettertid fikk de to overtalt henne til å anmelde.
Det tok tid, men hun bestemte seg etter å ha blitt dratt enda lengre ned av skoleledelsen. De konkluderte med at dette var et kjærlighetsforhold, og at læreren ikke hadde gjort noe galt. Han ble ikke engang suspendert fra sin stilling, men hun ble oppfordret til å bytte klasse. Hun vet ikke i dag hva som preget henne mest; overgrepet, eller å bli mistrodd av både skoleledelse og fylkeskommune.

Etter avisoppslagene spredte ryktene seg som ild i tørt gress. Hun hørte folk si ting om henne. At hun hadde gjort dette for karakterer og at det var hun som var ulven. Hun leste blogginnlegg som kjente og ukjente hadde skrevet. Det var mye stygt. Alle likte jo han. Han var kul og ålreit. Det var mange som støttet henne også, til og med et par lærere. Men, hun valgte selvfølgelig å fokusere på det negative.

Da dommen falt, etter et tungt, helt år med etterforskning,
tok saken en annen vending. Hun var ikke ulven lengre. Alle bevisene var jo lagt på bordet. Hun hadde faktisk ikke gjort noe galt, selv om hun fikk så mye negativt at hun trodde på det selv. Han ble fengslet, men det som var hennes oppreisning var å endelig bli trodd.

Hun slet mye mens saken pågikk, og i årene etterpå. Selvskadingen ble ikke annet enn verre. Hun gikk til psykolog opp til to ganger i uken, hun var lagt inn på psykiatrisk og hun prøvde å ta sitt eget liv.

Hun vil i dag fortelle at hun har det veldig bra.
Hun trodde aldri at livet hennes skulle ta den vendingen det har tatt. Hun har blitt 24 år. Hun er samboer med en mann som elsker henne for akkurat den hun er. Med arr både på kroppen og i hjertet. Hun har nylig blitt mamma. Hun skal våke over datteren sin resten av hennes liv. Hun skal med sine erfaringer sørge for å gjøre alt hun kan slik at datteren hennes får et godt liv.

Send inn din historie ›

Legg igjen kommentar

  • (will not be published)

*Reklameinnlegg og/eller støtende kommentarer aksepteres ikke og vil umiddelbart slettes.