Tilbake til oversikt

Min historie:
Livet som ble ødelagt
Skrevet av: Gutt, 25 år
Publisert

Illustrasjonsfoto: Christoffer Johannessen

Min historie:
Livet som ble ødelagt
Skrevet av: Gutt, 25 år
Publisert

Jeg var en liten glad gutt en gang for lenge siden
Jeg elsket å leke og ha det gøy, du vet, slikt som barn gjør. Allerede i barnehagen fikk jeg merke at livet var ikke bare lek og gøy. For det fantes andre barn som hadde sin egen utgave av ting som var gøyalt: Å gjøre det vondt for andre. Den gangen tenkte jeg ikke mye over det, jeg var et barn med glede i livet mitt. Herfra derimot gikk det bare nedover. Klesplagg forsvant eller ble ødelagt, Lekene jeg hadde med ble ødelagt eller tatt ifra meg, og maten min ble gjerne kastet ut på gulvet eller andre mindre morsomme steder.

Så begynte aldersforskjellen å dukke opp.
Er det noen som vet hvordan det er å bli jagd hjem fra en barn og ungdomsklubb før ? Det er ikke gøy. Etter å ha blitt stengt inne på doen med mange rundt den, klarte jeg til slutt å bryte meg ut, og begynne å løpe. Det var mange kilometer hjem og jeg løp så fort jeg klarte. Jeg gråt. Men det er vanskelig når de eldre barna har sykler,  og prøvde å blokkere meg. Jeg greide meg med et nødskrik, og pappa fikk jagd dem andre veien igjen.

Så kom skolen.
Kan ikke si jeg gledet meg mye, reise mye lengre unna hjemmet mitt for første gang er alltid skummelt. Allerede første dagen var det i gang. En i klassen min hadde venner i mobbegjengen og var fast bestemt på å banke meg og få med seg flest mulig til å gjøre ting vanskelig for meg. Jeg begynte virkelig å merke det nå, at livet ikke var så gøy alikevel. Det var stort sett det samme vonde jeg hadde vært borti før. Av å til kom jeg meg ikke hjem igjen fordi noen hadde stjålet pengene til bussturen min. Smilet mitt begynte å bli mindre.. Den dagen jeg sluttet, fikk jeg vite at de andre elevene hadde laget en mobbesang om meg og feiret at jeg skulle bort. Fikk høre den noen måneder senere ved en ren tilfeldighet.

Prøvde å komme meg vekk
Jeg valgte å bytte skole, og allerede ved presentasjonen som skjedde utenfor ble jeg pekt på, og latterligjort, fordi de mente jeg så ut som en jente. Det var en jente der som så veldig lik ut på håret så jeg klipte det kortere. Klassen min likte meg ikke så godt siden jeg ikke hadde vært der fra begynnelsen. De var veldig opptatt med å finne feilene mine, og jeg husker veldig godt et møte vi hadde i klassen hvor folk satt på tur og fortalte masse til læreren som ikke valgte å gjøre noe med det. Jeg endte opp med å gråte og forlate klasserommet. Mobbingen fortsatte veldig her også. Jeg fikk hodet trykt ned i do, og ble tvunget til å kysse skoene til en person i 4 trinn over meg. Fikk frastjålet sykkelen min og fant senere ut at den var kastet i en elv i nærheten.

Det vonde tok en ny vending
Da jeg gikk i 7. klasse mistet jeg pappa. Det skjedde så fort. Plutselig var han ikke der lengre. Mobbing på skolen, og å hindre en mor fra å drikke seg ihjel fra sorgen var det nye livet mitt. Det var ekstra vondt at jeg ble mobbet for at pappa var død, fra barn 2 trinn under meg. Jeg begynte å miste lysten til å møte opp på skolen og ga egentlig blaffen i leksene. Jeg hadde fått ekstreme konsentrasjonsvansker og kunne ikke lengre lese for å lære. Jeg klarte ikke lengre å ta til meg det jeg leste. Det var tungt for meg siden jeg faktisk gjorde det bra skolerelatert opp til dette punktet.

Det er sikkert mange av dere der ute som vet hvordan det er
Å skulle holde ut med dette uten noen å støtte seg til. Det er ikke lett når man ikke har venner. Jeg hadde noen få venner en gang på dette tidspunktet men det forandret seg fort. En av mobberne hadde flyttet i nærheten og ordnet det. Da jeg kom tilbake for å besøke dem ble jeg møtt med å bli spylt ned med vann, kastet inn i en snøhaug og kastet kinaputter på. Av de samme menneskene jeg trodde var mine venner. Bussturen hjem var full av tårer og det hjalp ikke å ringe mamma for trøst. Hun var for full til å kjenne meg igjen på telefonen.

Det begynte å slite meg ned psykisk på et helt nytt nivå
Ungdomsskolen var ikke mye bedre og jeg endte opp med å bytte skole igjen. Resultatet var som det nesten er å forvente av historien min. Mange av de tidligere mobberne var her, og de var klare for å mobbe. Det er kanskje litt dumt at læreren forteller om nye i klassen en uke i forveien. Jeg husker spesielt en gang hvor jeg ble stengt inne på doen. Ikke på en do, men selve inngangen til doene ble sperret. Mobberne hadde tatt alle krakkene og stolene i kantinen og blokkert døren. Etter mange spark, klarte jeg å komme meg ut, men døren ble ødelagt. Jeg kunne fortsatt og fortsatt med eksempler men hopper heller videre til videregående.

På dette tidspunktet fungerte jeg knapt i hverdagen. Jeg slet med angst, depresjon, ensomhet og mindreverdighetskompleks. Jeg fikk stryk på videregående og utdannelsen min var ødelagt. Ikke fordi jeg ikke hadde gjort en innsats, men fordi mobberne hadde brutt seg inn i skapet mitt og kastet det jeg hadde gjort til eksamen. Det hadde ikke sensor forståelse for, og jeg  ga han fingeren og forlot skolen. Jeg var for sliten i hodet til å krangle uansett.

Handlinger med vonde konsekvenser
Så hva ble konsekvensen for meg etter alt dette? Hva slags fremtid har en person som er så nedbrutt at han ikke ønsker å se fremover. Jeg har ikke utdannelse eller psyken til å ta en. Livet mitt er ødelagt og på dette tidspunktet bare hadde lyst til å ta livet mitt. Så hvorfor er jeg her enda? Svaret er moren min. Jeg valgte å ikke ta livet mitt fordi jeg ikke ville sende henne gjennom enda et helvete. Jeg reiste meg opp igjen for hennes skyld.

Så lenge jeg fant en eneste grunn til å leve, var det nok. Mobberne skulle ikke vinne!

Herfra valgte jeg å se fremover
Når jeg skriver dette nå, er jeg arbeidsledig, uten utdannelse, og sliter fremdeles litt psykisk. Men heldigvis  har jeg venner nå, og mennesker jeg kan støtte meg på når ensomheten og depresjonen sliter veldig på meg. Jeg er nå på et nivå hvor jeg fungerer i hverdagen min igjen, og herfra ser jeg fremover. Målet mitt er familie og barn.

Til deg som blir mobbet
Vit at du er ikke alene! Jeg forstår smerten din veldig godt, og veldig mange andre der ute gjør det også, selv om du kanskje ikke ser oss. Det er ikke like lett for alle, men prøv å finne mennesker du kan støtte deg opp mot. Det kan være familie, støttegrupper eller folk du treffer på internett. Husk at det ikke er du som er taperen, det er de som mobber. »Du fikk tildelt et hardt liv, fordi du er den eneste som er sterk nok til å leve det »

Til deg som mobber
Vær så snill, tenk deg om. Det er mulig du synes det er gøy, men livet handler ikke bare om hva du synes. Vi lever i en verden hvor folk lever sammen . Ord kan gjøre like mye skade som en kniv, hvis de brukes på den måten du gjør. Hva om den du mobber er en fremtidig arbeidsgiver som sitter med drømmejobben din? Alle handlinger har en konsekvens, og folk med negative handlinger har sjeldent positive konsekvenser i møte. La dem slippe dette i en hverdag som er stressende nok fra før. Enten det er jobb, skole eller andre aktiviteter.

Til dere som mobbet meg: Jeg vant, jeg er her enda!

Send inn din historie ›

4 Kommentarer til “Livet som ble ødelagt”

  1. Milla

    Dette var veldig rørende. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en stor bamseklem akkurat nå. Det er utrolig tøft av deg å stå frem på denne måten, men likevel ha styrke og mot igjen etter alt du har vært gjennom. Takk for at du delte historien sammen med oss. Stå på videre, jeg tror du kan oppnå de mest utroligste ting.

    Svar
  2. Mia

    Takk for at du deler historien din. Ønsker deg lykke til videre. PRØV å glemme fortida. Prøv å se framover.

    Svar
  3. Anonym

    Du er så utrolig tøff som skriver dette! Det er viktig for andre å forstå hvilke konsekvenser mobbingen får.

    Svar
  4. Hemmelig.

    Du var sterk, du e sterk, og alltid vær det. Som du ikke lot dem vinne, sånn bør ingen la andre vinn. Huske at vi trenger å leve, for å vise dem. Stolt. Opplevd masse du, men klarer å snakke om det, e tøft. Takk for at du delte historien din, sikkert mange trengte å lese og lære:)
    -En jente på 17 år.

    Svar

Legg igjen kommentar

  • (will not be published)

*Reklameinnlegg og/eller støtende kommentarer aksepteres ikke og vil umiddelbart slettes.