Tilbake til oversikt

Min historie:
Min feil
Skrevet av: Jente, 15 år.
Publisert

Illustrasjonsfoto: Christoffer Johannessen

Min historie:
Min feil
Skrevet av: Jente, 15 år.
Publisert

Jeg var syv år da verden min snudde totalt på hodet.
Jeg fikk beskjed om at jeg, mamma, (halv)storesøsterer, lillesøsterer og katten min skulle flytte fra pappa. Jeg ble knust, hva om pappa ikke klarte seg alene? Men det var ikke her «ondskapens sirkel» startet, det var nemlig i ganske ung alder. Jeg kan dessverre ikke huske når det startet, men pappa var voldelig mot meg, og mamma gjorde ingenting for å få stoppet dette. Pappa kunne finne på å slå meg, dra meg i ørene eller lugge meg til føttene mine lettet fra gulvet. Det endte alltid opp med blåmerker, hårtap eller en blodig fik i øret. Dette var jo bare «en lærepenge» som gjenntok seg, uten at det en gang var min egen feil. Kranglet pappa med mamma, skulle jeg få skylden, var pappa stresset eller sint, fikk jeg skylden, gikk det i ett på jobben, fikk jeg skylden. Alltid meg, pappas lille pappajente og største datter. Det var aldri noen nåde når det kom til sinnet hans…Han ødela flere av lekene mine også får å få ut aggresjon.

Etter utflyttingen slet jeg veldig mye,
jeg var ødelagt fordi familien min ikke lenger var noen familie. Vi var sunnrevete papirlapper kastet bak en rygg. Jeg gle ut av skolen som 2. klassing, ble deprimert og ville ikke høre på noe av det de voksne sa/gjorde, jeg fant opp min egen verden. Jeg begynte å lyve både for meg selv og andre, jeg diktet opp det perfekte livet jeg «hadde.» Dette varte over lang tid og ble egentlig verre til jeg innså at jeg faktisk løy meg selv rett opp i trynet. Det jeg sa var jo slettes ikke sant, det var oppdikting og levende fantasi. Måten min for å få slutt på min levende fantasi var å få kontroll på den, gjennom tegning. Jeg tegnet fantasifigurer som innebar mine følelser og tanker. Det krevde selvfølgelig tid som igjen tok år, men det hjalp meg hvertfall. Vi gikk også under samtaler med Familievernskontoret hvor jeg ble innblandet i barnevernet også, men endringer skjedde ikke. Jeg var «den som hadde skylden for alt, alt var min feil» det var «min feil» at mamma og pappa ikke lenger var sammen,

og rett og slett ikke klarte se fjeset på hverandre. Min skyld. For meg var egentlig alt med Barnevernet og Familievernskontoret bare tull, de har jo på ingen måte hjulpet meg noe. Det eneste er at jeg har fått si det jeg har på hjertet, men det hadde jeg ikke trengt «profesjonell» hjelp til, jeg hadde da en bestevenninne jeg hadde det til.

Mamma flyttet sammen med en mann som hatet meg.
Mamma fikk seg en ny mann etter kanskje et halvt-ett år senere, han var kjempesnill og verdens beste! Jeg levde under en stor fet løyn der og, senere etter at de hadde flyttet/skillt seg pga han var utro, fikk jeg vite at han aldri likte meg. Han nærmest hatet meg. Veldig koselig å få høre det etter å tro i så mange år at din egen stefar er glad i deg. Flyttet igjen for 3. gang. Nytt hus, nye muligheter. Jeg var da litt eldre, begynte på ungdomsskolen, noe som ikke var helt som jeg hadde trodd. Jeg hadde skyhøye forventninger til ungdomsskolen, jeg ble endelig behandlet litt mer voksent og hadde en knallgod mulighet for å bli populær. Haha, trodde jeg. Jeg ble mobbet ut hele ungdomsskolen, det eneste var at det ble mer skjult etter et par år.

Brå sving og et stygt kræsj.
Det var vel 2. gangen jeg ble seksuelt misbrukt, April 2013. Følte meg som dritt, følte meg løs og fikk mer lyst til å dø enn å leve med en så utrolig skitten kropp. Æsj, jeg klarer ikke se på meg selv uten å tenke stygt om det jeg ser. 1 av de ble anmeldt, mamma fant det ut. Jeg satt på kjøkkenet hjemme et halvt år etter, jeg hadde en Kunst-og håndverks oppgave jeg skulle levere inn neste dag. Jeg satt å tegnet på det med musikk på ørene, lillesøsteren min satt på bordet rett over meg. Musikken fikk meg til å tenke og flashbacks klasket meg i bakhodet. Jeg brøt ut i tårer, lillesøsteren min ble vel engstelig så hun sa det til mamma. Jeg ville overhodet ikke si det til henne hva det var som plaget meg, jeg var redd for det som ville skje fremover. Noe jeg angrer på at jeg sa. Hun tvingte det ut av meg, satte seg ned ved siden av meg å sa hun ikke gikk før jeg hadde sagt det. Jeg prøvde å finne på andre ting som å si at jeg var bare i tankene mine, så startet jeg å felle tårer. Dette trodde hun slettes ikke på, men jeg prøvde å stå på det med å overbevise henne at det var det som var hele greia. Etter sikkert 1 times tid sa jeg det endelig, hun sa hun skjønte det fordi jeg var uvanlig stille, hun sa også at hun ser meg sjeldent smile.

Mamma ringte rundt og senere anmeldte det raskt.
Jeg var livredd og brøt ut i full angst. Angesten var for alt mulig som hadde med mennesker å gjøre, jeg hatet å gå alene på butikkene. Jeg var redd for at han som gjennomførte det skulle finne meg, det er jeg enda. Derfor prøver jeg fortvilt å komme meg vekk herfra, men barnevernet hjelper meg like «mye» hver gang. De setter i gang noe de kaller en såkalt «sak», så bare legger de meg helt vekk etter kort tid, jeg hører ingenting fra de før jeg selv eller andre tar kontakt igjen. Jeg går mentalt under snart, det hjelper meg ikke i det hele tatt om de holder meg her…Han vet mye om meg, hvor jeg bor, mitt fulle navn, hvem familien min er og hvor jeg er fra. Jeg føler jeg er fanget i en jaktsesong jeg aldri slipper unna, og der hvor jeg erharen. Jeg prøver å forklare hvorfor, men reaksjonen jeg får da, er at det ikke er bra for meg om jeg flytter. Selvfølgelig er det bra for meg når situasjonen er som den er! JEG BER PÅ MINE KNÆR at dette skal skje…Føler stor trang for å bare overgi livet mitt her og nå. Jeg blir ikke tatt seriøst, noe som preger meg og blir verre.

3. året som «fast» selvskader.
Ja, du leste riktig. Jeg har drevet selvskading til gjengjeld etter-og for alt som har skjedd/skjer. Noen vil misforstå og tro at selvskading handler kun om dette med å kutte seg, noe som i grunn er feil. Jeg har skadet meg selv også med kutting, men mest ved å lage blåmerker på kroppen eller få vondt. I noen tilfeller går dette hardt ut over utseendet mitt også, som skambarbering av kroppshår og noen ganger klipping av håret. Generell endring på utseendet er min form i forsøk av å bli penere. Jeg farger håret mitt i forskjellige farger ofte, ønsker/planlegger nye hårfrisyrer, endrer hverdagssminken og klesstil av og til. Hvem er jeg egentlig? Jeg vet ikke lengere hvem jeg selv er, eller hvor jeg har meg selv….Hva har jeg å tape egentlig? Alt er bare rot og peker nesten bare mot kanten. Jeg har bare én ting i livet mitt som gjør meg virkelig glad nå, det er en person som bor et godt stykke unna…Og det hjelper litt, men kjenner det samtidig ikke hjelper så mye. Jeg føler meg glemt, som skygge og støv. Hva vil skje med fremtiden min? Blir jeg tatt igjen? Sanssynligheten er der. Hørt om hevn? Hvem vet.

Jeg gir foreløpig ikke opp!
Jeg prøver å holde taket i denne personen. Selv om skole, venner og familie går rett vest, så har jeg enda én uansett hva. Jeg ber om å få det bedre, bli hørt. Følelsen av å være glemt er ganske tung over tid. Men jeg må love meg selv at ting blir bedre… For alle dere som sliter med andre eller samme tingene som meg, PRØV å hold ut. Se hvor ille ting kan gå… Men please finn styrken i deg selv, tro.

Send inn din historie ›

Legg igjen kommentar

  • (will not be published)

*Reklameinnlegg og/eller støtende kommentarer aksepteres ikke og vil umiddelbart slettes.