Tilbake til oversikt

Min historie:
Minner sitter i meg som arr
Skrevet av: Mann, 18 år
Publisert

Illustrasjonsfoto: Christoffer Johannessen

Min historie:
Minner sitter i meg som arr
Skrevet av: Mann, 18 år
Publisert

Det har ikke bestandig vært like enkelt å være meg.
Ikke etter det mange mener er noe av det verste et barn kan oppleve – nemlig mobbing! Jeg har vært utsatt for mobbing hele barndommen min, og mens andre ser på barndommen sin som «den beste tiden», ser jeg tilbake på den som en mørk og vond fortid. En fortid hvor jeg ikke kunne være meg selv fordi alle rundt meg ønsket å se meg lide, se meg gråte og ha det vondt.

Det er ikke enkelt for meg og være åpen om mobbingen,
men jeg har bestemt meg for å dele den med dere. Dette er en historie jeg har gruet meg til å legge ut, og det gjør vondt for meg og skrive dette. Minner sitter i meg som arr; blødende arr som skjuler sannheten om barndommen min.

Jeg startet på barneskolen, glad og fornøyd uten å vite hva mine neste år skulle bringe. På den tiden var jeg såpass liten at jeg ikke forsto hvor vondt jeg kom til å ha det helt til jeg gikk ut av videregående. Jeg startet i en klasse hvor jeg fikk nye venner og trivdes veldig godt fra 1. klasse til 5. klasse. Jeg fikk meg kompiser og ante fred og ingen fare. Men dette skulle virkelig ta en brå slutt. Noen av gutta i klassen synes det var veldig tøft å sammenligne muskler og se hvem som var sterkest. Jeg har aldri vært den sterkeste gutten i klassen, og de elsket å gjøre meg til latter fordi jeg ikke var like sterk som dem. Jeg ble lagt ned i bakken flere ganger mens de sto rundt og lo. Men det stoppet ikke med det: gutta som gikk i klassene over meg elsket å gjøre narr av meg fordi jeg så annerledes ut. De laget grimaser av ansiktet mitt bare fordi jeg ikke kommer fra Norge.

Mine tre år på ungdomskolen var uten tvil mine verste år i løpet av livet mitt.
Mobberne ble bare verre og verre for hver dag som gikk og de fant meg alltid uansett hvor jeg var. Dag ut og dag inn. Det var alltid noen som skulle latterliggjøre meg bare fordi jeg ikke var som alle andre. Det startet med at de skulle tøffe seg for venninnene mine og spre rykter om meg slik at de skulle slutte å henge med meg. Selv de jeg trodde var kompisene mine snudde ryggen til meg bare fordi de ville henge med de «populære». Sakte men sikkert dyttet de meg lengre og lengre ut i kulden. Hver gang jeg viste tegn til å være misfornøyd hang de meg ut – og de ga seg ikke med dette.

De la meg ned i bakken, slo meg i magen og sparket meg.
Kastet søppel, råtten frukt og grønnsaker de fant i søppelkassen på meg. Tømte alle tingene mine fra sekken, ødela dem eller klusset i skrivebøkene mine. Det virket som om de levde av å latterliggjøre meg for flest mulig – noe de klarte feilfritt. Jeg skammet meg! Jeg skammet meg for hvem jeg var, og det var vanskelig for meg å vise klassen min og omverden hvem jeg faktisk var. Jeg hadde aldri vært den smarteste på skolen og fikk ofte 2/3 på prøver. Jeg opplevde stadig vekk at de gikk i sekken min for å lete etter prøveresultatet og rope det ut til resten av klassen så alle kunne le av hvor dårlig jeg var. Til og med da min bestemor døde ble jeg mobbet! De lo av meg fordi jeg var knust og mente jeg ikke var sterk nok …

De verste mobberne elsket å tegne grimase-bilder av utseendet mitt og henge dem opp i klasserommet! De sendte meg stygge grimaser og baksnakket meg. Dette gikk så utrolig hardt innpå meg og gjorde at jeg ikke orket mer. Jeg fikk beskjed av læreren min at hun ikke hadde nok vurderingsgrunnlag på meg i faget hennes og at jeg risikerte å stryke. Mobbingen hadde tappet meg for krefter og jeg orket ikke å gjøre noe.

Videregående startet bra, men endte dårlig.
Jeg hadde kommet på en skole der jeg ikke kjente noen andre som hadde startet. Jeg kuttet ut all kontakt med min gamle klasse og ignorerte dem jeg møtte på gata. Selv om jeg noen gang skulle komme meg gjennom videregående, visste jeg at jeg ikke ville ha noe med dem å gjøre. Men skulle mobbingen slutte her?  Jeg ble utsatt for rasistiske kommentarer som omhandlet adopsjon (et tema jeg tar alvorlig!). Jeg fikk stadig høre kommentarer som virkelig knuste meg, mer enn noen kan forestille seg… Dette gikk så sterkt innpå meg at jeg rett og slett ikke orket mer. Jeg begynte med selvskading, kuttet meg for å kjenne smerten jeg selv mente jeg fortjente. I tillegg hadde jeg selvmordstanker. Hadde det ikke vært for én spesiell venninne hadde jeg gjort det man ALDRI må gjøre: å ta livet sitt. Jeg hadde planen klar, planlagt nøyaktig hvordan jeg skulle ta livet mitt… Heldigvis skjønte venninnen min at noe måtte gjøres, og jeg har fått mye hjelp av henne. Hun reddet meg!

Konsekvensene av dette har vært vanskelige å takle.
Den dag i dag sliter jeg med å glemme vonde tanker og minner. Det har satt dype arr i meg – arr jeg må bære resten av livet mitt. Jeg sliter med å sove om nettene, jeg blir liggende våken med tårer i øynene og er redd for hva som kommer til å skje. Drømmen om hva jeg ønsket å bli har sakte men sikkert forsvunnet… Alle drømmene, planene og forventningene jeg hadde til fremtiden er borte, og jeg ønsker bare å gi opp… Kroppen er utslitt og jeg klarer ikke å passe på meg selv lenger. Vennene mine har vært nøkkelen til å ikke gi opp, og det er de som har passet på meg. Mange mener det er familien som passer på meg – og ja, det er jo riktig – men de vet ikke hvor vondt jeg har det.

Jeg føler meg flau og hater meg selv etter alt jeg har vært gjennom.
Jeg skammer meg fordi jeg lot mobbingen ta knekken på meg – flau over at jeg ikke gjorde noe med saken på egen hånd… Nå står jeg oppi alt alene, ensom og forlatt uten å vite hvilken vei jeg skal gå. Heldigvis har jeg hatt to gode kompiser og noen venninner som har holdt sammen med meg.  Selv om jeg ikke har så mange er det de som teller!

Send inn din historie ›

Legg igjen kommentar

  • (will not be published)

*Reklameinnlegg og/eller støtende kommentarer aksepteres ikke og vil umiddelbart slettes.