Tilbake til oversikt

Min historie:
«Skjer det noe hjemme som ikke skal skje?»
Skrevet av: Jente, 22 år.
Publisert

Illustrasjonsfoto: Vilde Adolfsen

Min historie:
«Skjer det noe hjemme som ikke skal skje?»
Skrevet av: Jente, 22 år.
Publisert

På barneskolen var jeg den jenta som var stille, usynlig, bråkete og hyper.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere alle følelsene som jeg måtte holde for meg selv. Ingen hadde noen anelse om hva jeg gjennomgikk. Jeg fikk alltid kjeft av lærerne da jeg bråkte, det var de gangene jeg gjorde alt for å prøve og glemme hva jeg opplevde hjemme. De gangene da jeg var stille og mer usynlig, var gangene jeg gikk og grudde meg til å dra hjem til alt det vonde.

Stefaren min seksuelt misbrukte meg fra jeg gikk på barneskolen til jeg gikk på ungdomsskolen.
Jeg gikk ut av tellingen på hvor mange ganger det skjedde allerede på barneskolen. Jeg ble en mester på å skjule følelsene mine, for ingen kunne noen gang få vite hva som skjedde hjemme. Jeg har alltid vært den personen som liker å dra på besøk til andre, enn å ha besøk selv, og det tror jeg henger igjen fra barneskolen. Jeg var ute mest mulig, for å slippe og se stefaren min, men han fant alltid en eller annen måte å gjøre sine ting på. På barneskolen var jeg en person som gjorde alt for å få oppmerksomhet, jeg skadet meg med vilje ved å gjørs på å falle ned haugen på skolen, dette ned trapper osv., for jeg ville bare at lærerne skulle spørre om hvorfor, hvorfor jeg ofte kom gråtende til dem. Kanskje jeg hadde greid å fortelle hva som skjedde hjemme om noen bare ville tatt det steget og spurt meg om det enkle spørsmålet «skjer det noe hjemme som ikke skal skje?», for da er jeg usikker på om jeg ville greid og holdt det for meg selv.


Det ble slutt mellom mamma og han da jeg gikk i 10.klasse.
Da greide jeg ikke holde på hemmeligheten lenger, så jeg fortalte det til ei jeg hadde veldig tillit til. Hun ville anmelde det, jeg ville ikke, men hun gjorde det likevel. Og som jeg fryktet, ble saken henlagt pga. manglende bevis. Fra 2011 og frem til dags dato har jeg mange innleggelser bak meg, både akutt-, planlagt- og langtidsinnleggelser. Jeg har kommet vesentlig mye lenger enn for noen år siden, men flashbacks og stemmehøring er verre enn noen gang. På et eller annet vis har jeg funnet en mestringsstrategi. Hva den er vet jeg faktisk ikke, men den funker tilsynelatende, og det er bra nok akkurat nå. Og husk: OVERGREP SKAL SNAKKES I HJEL, IKKE TIES IHJEL.

Send inn din historie ›

Legg igjen kommentar

  • (will not be published)

*Reklameinnlegg og/eller støtende kommentarer aksepteres ikke og vil umiddelbart slettes.