Tilbake til oversikt

Min historie:
Vi er alle elsket
Skrevet av: Kvinne, 20 år
Publisert

Illustrasjonsfoto: Christoffer Johannessen

Min historie:
Vi er alle elsket
Skrevet av: Kvinne, 20 år
Publisert

Hver dag hører jeg venner og bekjente som snakker om sine foreldre, om hvor snille og flotte de er.
At de skylder dem alt i verden og at de er støttende når de trenger det. Nå nærmer det seg jul, og alt jeg klarer å tenke på, er hvor jeg skal være i julen. Det er en utrolig vanskelig tid for mennesker som ikke kjenner tilhørighet av sin egen familie, spesielt sine egne omsorgspersoner – foreldrene sine. Jeg hører på hva de skal gi til foreldrene sine og hva de har ønsket seg. De snakker om hvor mye de gleder seg til å reise hjem og se foreldrene sine igjen og bo der med gratis mat fordi vi er studenter.

Jeg er student selv. Problemet er at jeg ikke gleder meg til jul.
Jeg vil ikke møte foreldrene mine eller bli sviktet av dem igjen. For juletiden skal være en hyggelig høytid der man tilbringer mye tid med familien sin, og noe annet er ikke sosialt akseptert. Dette gjør min situasjon utrolig vanskelig, for jeg skal ikke være hjemme i julen, for første gang. Jeg skal ikke feire den med min familie, for den tiden er forbi.

Det er mange ulike årsaker til hvorfor jeg ikke vil feire med dem, eller bo hos dem.
Min mor og far skilte seg når jeg var 8 år. Det var en tøff tid og jeg måtte bestemme hvor jeg ville bo og hvor ofte osv. Skilsmisser går mye ut over barnet. Selv om foreldrene prøver å skjule det, oppfatter barn mye mer enn man tror. Jeg skjønte allerede da at mamma ikke likte pappa og at hun ikke hadde så mye fint å si om ham – så det endte til slutt med at jeg bodde hos mamma.

Det mange ikke visste var at min mor er psykisk syk. Veldig psykisk syk.
Første gangen jeg så og hørte at hun ville ta sitt eget liv var når jeg ikke var eldre enn 4 år. Dette vokste jeg så opp med dag for dag, der hun fortalte meg hun ikke ville leve og gråt veldig mye. Jeg fikk ikke noe oppmerksomhet, for hun var for opptatt med sitt eget følelsesliv og hvordan hun måtte ta dag for dag for å ikke skade meg og mine søsken.

Etter hvert ble mamma sammen med stefaren min, som viste seg å være en alkoholiker.
Jeg var veldig glad i ham, og han var mer en far for meg enn min egen far. For hvor var han? Jeg hadde veldig lite kontakt med faren min, så jeg prøvde mitt beste med å være hos mamma fordi jeg var glad i henne og hun hadde ikke gjort meg noe. For jeg var for ung til å skjønne at det var galt å leve som jeg gjorde.

Jeg levde med en psykisk syk mor som etter hvert begynte å drikke, og til slutt var det hver dag.
Min stefar gjorde det, og det er lett å bli påvirket av noen man er glad i. Jeg vokste opp alene uten tilsyn. Jeg lagde min egen mat og stelte meg selv fra jeg var 8 år. Jeg trodde det var normalt så jeg brydde meg ikke så mye da, for jeg var mye trist og ensom men jeg forsto ikke hva det betydde.

Jeg hadde utrolig mange venner som brydde seg om meg, men de visste ikke hva som foregikk hjemme.
Så det var vanskelig for andre å se hva jeg levde med; To alkoholikere som skulle passe på meg. Det er vanskelig når man er så full at man ikke vet hva klokken er, eller hva ungen sin gjør. Jeg gjorde akkurat som jeg ville, og var med venner hele tiden for å unngå hjemmet mitt.

Når jeg var 14 år ble jeg tvangsflyttet til pappa.
Det ville jeg ikke for jeg hadde ikke hørt noe positivt om ham og vi hadde ikke noe forhold. Det var vanskelig å bo hos han når jeg ikke var vant med grenser og innetider. Det var annerledes å spise frokost og middag sammen og at de ville være sammen med meg. At han og min stemor ville at jeg skulle sitte med dem i stuen og snakke om dagen min. Var dette normalt?

Når stefaren min døde av hjertesvikt flyttet jeg tilbake til mamma. Dette synes pappa var veldig dumt og begynte å «hate» meg. Andre folk sier han ikke gjorde det, men jeg følte det sånn. Jeg følte han ikke likte meg og jeg hadde ingen far. For jeg var annerledes. Jeg hadde hatt en annen oppvekst enn mine eldste søsken, så det var vanskeligere å håndtere meg med alle mine forvirrende følelser og opplevelser. Jeg trodde det var noe galt med meg når jeg bodde hos han som har ført til at jeg kjenner mye på skyld og skam.

Når jeg bodde hos mamma flyttet hun inn med en ny mann.
Dette var en mann jeg ikke likte. Vi hadde ingenting til felles og jeg følte at han også «hatet» meg. Det ble utrolig mye kaos etter hvert når jeg begynte å få alle disse følelsene jeg hadde skjult så lenge. Jeg var 18 år når jeg begynte hos psykolog for å forstå hvorfor jeg var så lei meg, og så sint. Jeg hadde fortrengt hele fortiden min og til slutt forsto jeg at det var ikke normalt å vokse opp i et ruset miljø med en ustabil mor og far.

Etter at jeg fant ut alt, klarte jeg ofte ikke å være hjemme, for der var mamma og drakk med min nye såkalte stefar.
Jeg følte meg ikke trygg. Jeg ville ikke bo der, så etter 3. videregående flyttet jeg vekk fra byen. Det er et av de beste valgene jeg har tatt. Det var et valg der jeg bestemte hva som var best for meg og der jeg hadde rom til å finne ut hva fortiden min innebar. Jeg innser i dag at den har påvirket meg utrolig mye og at jeg sliter veldig mye med ulike følelser og lidelser. Hver dag er en kamp, men jeg kommer meg gjennom det. Jeg har venner, jeg har søsken og jeg går i behandling to ganger i uken.

I dag tenker jeg på julen.
Jeg vil ikke feire jul med familien min, men jeg har venner. Jeg har en utrolig god venninne som jeg skal bo og feire jul med, sammen med hennes familie. Det blir annerledes, men med en dårlig fortid kommer det også noe godt med det. Jeg kan hjelpe andre med fortiden deres og gjøre at de ikke føler seg alene. For det er du ikke. Ingen er alene og det er alltid noen som har opplevd mye av det samme. Alle har en historie som enten er smertefull eller lykkelig, men de fleste unge opplever ulike traumer eller hendelser som påvirker dem. Om det er hjemme, på skolen, eller andre steder i verden. Det gjør oss alle menneskelig å ha følelser, og alle burde vise det. Selv om ikke jeg klarer det, vil det komme en dag jeg er tøff nok til å vise de og fortelle min historie. Jeg har kjent mye på ensomhet, og det er en forferdelig følelse, men det å søke hjelp eller terapigrupper har hjulpet meg utrolig mye. Det å møte andre mennesker som har opplevd lignende hendelser og vite at de er mer lik deg enn du tror, gjør det mindre ensomt. Selv om jeg ikke ønsker at noen skal oppleve det jeg gjorde, er det dessverre sånn, at vi er flere om det.

Vi er alle elsket, om det er av foreldre, venner, søsken, dyr eller kjæreste.

Send inn din historie ›

Legg igjen kommentar

  • (will not be published)

*Reklameinnlegg og/eller støtende kommentarer aksepteres ikke og vil umiddelbart slettes.