Selvmordstanker og selvskading – slik får du hjelp

Du er ikke alene

Mange unge har på et tidspunkt tenkt at livet er for vondt til å fortsette, eller kjent på et sug etter å skade seg selv for å håndtere det som kjennes uutholdelig. Det er vondere enn de fleste snakker høyt om — men du er ikke alene, og det du kjenner på har et navn og en vei videre.

Denne siden går ikke inn på hvorfor eller hvordan. Den handler om én ting: hvem du kan snakke med akkurat nå, og hva som skjer når du gjør det.

Hva kan jeg gjøre akkurat nå?

Hvis du er i akutt fare for eget liv, ring 113. Ellers finnes det flere som er klare til å lytte, hele døgnet, uten at du trenger å bestille time eller forklare deg ferdig først:

• Alarmtelefonen (116 111) — for barn og unge, gratis og anonymt, hele døgnet. Se detaljer og chat.
• Mental Helses hjelpetelefon (116 123) — for alle, gratis og anonymt, hele døgnet. Se detaljer.
• Kirkens SOS (22 40 00 40) — døgnåpen krisetelefon for alle. Se detaljer.

Du bestemmer selv hvor mye du forteller. Det finnes ingen «for lite alvorlig» grunn til å ringe — du trenger ikke ha det verst mulig for at det skal være greit å ta kontakt.

Hvordan sier jeg det til noen?

Det finnes ingen riktig måte å si det på. Du kan starte enkelt: «Jeg har det veldig vanskelig nå, og jeg vet ikke hvordan jeg skal si det.» Den som svarer — enten på telefon, chat, eller en voksen du stoler på — er der for å lytte, ikke for å dømme.

Er det vanskelig å si det høyt eller på telefon, kan chat være lettere. Flere av tilbudene over har også chat.

Hva skjer når jeg ber om hjelp?

Du møter et menneske som er der for å lytte og hjelpe deg videre — ikke for å ta kontroll over livet ditt. Ingen varsler noen uten at du vet om det, med mindre det er umiddelbar fare for liv. Herfra kan veien gå videre til helsesykepleier, fastlege eller Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), som kan gi mer oppfølging over tid.

Er du bekymret for en venn?

Fortell en voksen du stoler på hva du har lagt merke til — en forelder, lærer, helsesykepleier eller trener. Du svikter ikke vennen din ved å si fra; det er ofte det mest omsorgsfulle du kan gjøre. Alarmtelefonen (116 111) svarer også voksne og unge som er bekymret for noen andre.

Det finnes hjelp, og det går an å få det bedre.